EF Stories: Emma fra Tyskland på EF Tokyo

Å, Japan er ganske langt unna, ikke sant? Og Tokyo-området er det tettest befolkede i verden... Hva tenkte jeg på da jeg plutselig bestemte meg for å lære japansk i Japan? Et språk som er langt fra lett å mestre.

Jeg må innrømme at før jeg begynte på mitt tre måneders eventyr i Tokyo, begynte det å melde seg noen tvil: Vil jeg klare alt dette? Var det ikke en gal idé? Med pendletiden fra vertsfamilien til skolen, ville jeg i det hele tatt få mulighet til å være sammen med venner? Jeg ringte nervøst til EF-kontoret, og de beroliget meg: Slike pendletider er normale i en storby, og de fleste språkelver føler seg litt nervøse. Men jeg ville definitivt ikke angre på denne reisen. Og det var akkurat slik det ble.

Vertsfamilien min

Vertsfamilien min bodde litt utenfor Tokyo, nærmere bestemt i Saitama, som grenser til Tokyo i nord. Jeg delte det lille huset med den lekne dachshunden Ron, samt min hjertelige vertsbestemor, mine to vertsforeldre og min eldre vertssøster, som jobbet som frisør i Tokyo.

Jeg traff jackpot med vertsfamilien min – sammen dro vi på utflukter i området, handlet og lagde mat. Men det var ikke bare det; i løpet av tre måneder ble de en ekte liten familie for meg: Vertsmoren min tok seg kjærlig av meg da jeg var sengeliggende i en uke, trøstet meg når jeg ikke følte meg bra og spurte hver dag hva jeg hadde lært på skolen. Selv i dag utveksler vi fortsatt meldinger regelmessig og sender hverandre postkort.

Undervisningen

Men jeg hadde ikke reist helt fra Tyskland til Japan bare for å sitte og gjøre ingenting. Formålet med turen var tross alt å lære japansk. Og hvor kunne jeg gjøre det bedre enn på EFs språkskole i hjertet av Tokyo – i Shibuya?

Skolen ligger i 27. etasje i Shibuya Cross Towers, og har en fantastisk utsikt over hele byen. Derfra kan du se Tokyo Tower, den berømte Meiji-helligdommen og Tokyo Skytree fra forskjellige vinduer. Takket være denne utrolige skyline glemmer du nesten at du faktisk er på en skole.

Selve undervisningen er en kombinasjon av vanlige timer i faste grupper og SPIN-klasser, som er spesialkurs. I SPIN-Classes har du muligheten til å utdype ordforrådet og grammatikkferdighetene dine eller prøve deg på den japanske kalligrafikunsten Shodo.

I begynnelsen kan det være litt utfordrende, siden de fleste lærerne nekter å svare på engelsk under timene eller gi detaljerte forklaringer på engelsk. Men etter hvert innser du at dette er den beste metoden for å fordype seg fullt ut i et språk. Lærerne er utrolig tålmodige og forklarer alt til du virkelig forstår det.

Men det er ikke bare lærerne som gir alt; skoleledelsen og alle EF-ansatte er også der for å hjelpe deg med praktiske ting som å forlenge visumet ditt eller følge deg til apoteket eller sykehuset hvis du blir syk.

Fritiden min

I fritiden er det så mye å oppleve! Det er skoleutflukter, for eksempel et besøk til Studio Ghibli-museet, kirsebærblomstring ved Meguro-elven eller en tradisjonell japansk dansetime. Mange av disse aktivitetene er gratis.

Selvfølgelig opplever du ikke dette alene – på skolen møter du nemlig mennesker fra hele verden. Siden alle er nye i en ukjent by og lærer et språk de vanligvis bare kjenner fragmentarisk gjennom manga og anime, dannes det overraskende raskt nye vennskap.

Under EFs regelmessige «Internasjonale dag» får du ikke bare muligheten til å lære om japansk kultur, men også til å utforske mange andre land og deres skikker.

Konklus

Det som overrasket meg mest med turen, bortsett fra hvor glatt alt gikk og hvor mye jeg forelsket meg i Tokyo, var at jeg faktisk lærte japansk. Og jeg lærte mye mer enn jeg noensinne trodde var mulig.

Da jeg ankom Tokyo, hadde jeg litt kunnskap om to av de tre skriftsystemene og et ferieordforråd, omtrent som det de fleste har i spansk eller italiensk. Hei, hvordan går det? Unnskyld meg. Vær så snill, takk. Men det var i grunnen alt. Etter bare en måned i Tokyo kunne jeg føre småprat, selv med folk som min vertsfar, som knapt snakket engelsk.

Hva med etter tre måneder? Det ville være overdrevet å si at jeg nå snakker japansk perfekt og kan lese og forstå alt. Men jeg klarer å snakke om meg selv og diskutere ulike temaer med japanere, selv om jeg av og til må slå opp i ordboken.

Jeg har møtt fascinerende mennesker som jeg aldri ville fått innblikk i uten dette språkkurset: mangategneren på T-banen, de to litt okkulte studentene, kollegene som tok en drink med sjefen sin, eller den unge mannen som har som største drøm å jobbe i Tyskland. Og for det er jeg utrolig takknemlig.